fredag 27. februar 2015

Sommerdrømmer

Det er lov å drømme om sommer når vi nå nærmer oss påske.




Dette er greske drømmer. Men de er ikke hvert åt vi kan dra så langt på tur. Det blir noen Møre-somre på oss også... det blir da fort 12 grader og bortoverregn. Men hyggelig for det.


onsdag 25. februar 2015

Siri fortsetter å være kranglete og humørløs

Etter at jeg ble litt opgitt over alt dette sportsgreiene og av mange oppfattet som humørløs og på grensen til forræder.. tenkte jeg at det blåser over. Dvs oppfatningen av meg som gretten over ting jeg egentlig ikke kan gjøre noe med.
Men der tok jeg feil.


Apotek 1 hadde nemlig en konkurranse hvor de ville dele ut "ryddepakker" til noen som kommenterte i tråden. En helt vanlig Facebook-konkurranse. (litt mye FB-tid om dagen, merker jeg) Der har de lagt ut bilde av fine pakker med såpe, refleksvest, tannkrem og annet toalettveske-snacks.
I kommentarfeltet skal du skrive om du vil ha blå eller rosa pakke. I nevnte kommentarfelt haglet det inn med meldinger fra folk som ønsket seg ting til prinsen og prinsessen, den rosa til snuppeline osv. Jeg blir litt uvel. Jeg har snakket om dette før, da seksåringen skulle ha skistaver og det bare var råsa igjen, kokebok for jenter osv.
Jeg vet at jenter er jenter og gutter er gutter... men MÅ alt kjønnsdeles?

Apotek 1 svarte så vennlig på denne tråden etter at jeg skrev (jentepakker og guttepakker i 2015? Virkelig?) at de overhodet ikke hadde markedsført dette som guttepakker og jentepakker. Og det stemmer. Det var alle svarene, dvs folks persepsjon av blått og rosa, som lurte meg. Det er kanskje enda mer skremmende. Jeg fikk så mye pepper. Endel likes, og en mengder med (unnskyld meg) hodeløse kommentarer som alle uttrykte at de ikke var spesielt impnert over meg. Det er såklart greit, jeg har ikke lest alt en gang.

Da min mann og jeg selv, tenkte at vi nå hadde kommet helskinnet, om enn noe nedstemt, gjennom helgen... så utøvde jeg favorittsysselen når det er store idrettsbegivenheter. Jeg benker meg sammen med mannen og kommenterer kommentatorene. Mannen synes ikke alltid det er like morsomt, men det sies så mye teit atte hjælp.
Høydepunktet var da jeg la ut på Facebook at Holmenkollen ikke uttales med tjukk L. Kommentatorene hadde ikke en slik dialekt at det på noen som helst måte er naturlig og det høres rart ut. Det avsted kom endel artige kommentarer og endel forsvar for at dette måtte være helt greit. Jeg hevder fortsatt at det ikke er greit, samme hvor du kommer fra... de uttaler nemlig ikke Falun med tjukk L, eller Lugnet. Det må være et minimum.
Holmen med vanlig L, er nederst i Holmenkollåsen, ikke langt fra Røa.
Holmen med tjukk L, er i Asker.


Holmenkollbakken i 50-årene.
Foto: Ragnar Olsen
Stjålet fra Holmenkollens hjemmeside
Ble ikke uttalt med tjukk L den gangen, heller.

fredag 20. februar 2015

Det er jo ikke det at jeg hater sport...!

Bildet stjålet fra Facebook, minnebok fra 80-tallet
... det er det at jeg synes alt handler for mye om sport. Nå er det ski-VM og noen karakterer fra de greiene der er smurt over landets forsider, på nett, papir og på tv. For oss som - bevare meg vel, jeg gleder meg over flotte norske prestasjoner - men lar det bli med det, så er det bare for mye.

I går ettermiddag og kveld, da jeg scrollet nedover Facebook-siden min, var 90% statusene linker til en eller annen mediebedrift som hylte av begeistring, eller egenkomponerte statuser der man tårene rant fordi man var rørt eller uttalelser som "jess, du er tilbake!" osv.
For meg er FB et hyggelig medium jeg bruker til å bli inspirert, sludre med kjentfolk og fnise av gøyale filmklipp eller noe sånt. 
Etterhvert har jeg lært meg å blokkere sider som "Visdomsord i natten" og sånt, som jeg ikke interesserer meg for. Dessuten fjerner jeg reklamer og sånn som folk linker til, særlig der man kan vinne spaopphold og digre hagemøbelgrupper og grillbuer.

I alle fall... i mitt mest grumpete og humørløse hjørne, satte jeg i gang med å slette/blokkere/fjerne alt teit med ski-VM. I den prosessen, som i noen tilfeller er todelt, så oppdaget jeg hvor lett det er å i samme slengen blokkere og slette venner. Og selv om en opprydning kan være på sin plass, så var ikke det intensjonen. Derfor la jeg ut en status som forklarte hva jeg gjorde og hvorfor og ba om unnskyldning hvis noen venner gikk med i dragsuget.

Ikke alle tok dette med godt humør. Noen synes jeg er inmari humørløs og teit og dum, og på grensen til å være slem fordi jeg ikke orker en arrogant kladd som ikke har lært av mora si å oppføre seg blant folk.

Men det er ikke det at jeg hater sport. Jeg hater hvordan det kan ta overhånd for endel mennesker uten at de yter en tøddel selv. Jeg hater når alt handler om - og jeg hater doping og synes at skigleden er borte og penga rår.
Men det er klart det er gøy når de norske utøverne (obs: ikke "vi") gjør det godt og visst heier jeg på Norge. Ski-VM i Oslo i 1982 husker jeg med stor glede. Vi hadde egne kule gensere og fikk reise til byen å se på premieutdeling. Lillehammer-OL var på en veldig spesiell periode i livet mitt, men jeg var på to øvelser og synes det var stor stas.
Så det er ikke det. I disse dager er det bare for mye.


søndag 15. februar 2015

Spiste seg ihjæl på fastelavnsboller


For nesten 250 år siden (244, for å være nøyaktig) så døde svenskekongen Adolf Fredrik av forspisning på Stockholms slott. Presis klokken kvart over åtte om kvelden.

Svenskekongen hadde satt til livs et kongelig aftensmåltid, bestående av kjøtt, surkål, neper, hummer, kaviar, varmrøykt sild og champagne. Om dette var det han pleide å spise, vites ikke... men dessert... Kongen var ualminnelig gald i "hetvegg", eller semlor. Et kremfylt bakverk, som minner om fastelavnsboller. Ifølge overleveringene skal han denne kvelden ha fortært ikke mindre enn fjorten semlor, før han falt død om.
"Magen var stor och utwigdad, til utseende rødsprengda" står det i obduksjonsprotokollen. 
Ettertiden har gitt Adolf Fredrik et rykte om at han var en svak regent, men han betegnes også som en kjærlig familiefar og en gjestfri vert. Valgspråket hans var "saluspublica salus mea" - statens velferd er min velferd.

Denne teksten er omtremt avskrift fra Aftenposten. Ikke behov for omskriving... men det er på sin plass med ei lita krembolle for Adolf Fredrik i kveld kl. 2015.
Alle vet hvor mektig 1 slik bolle er... ikke rart han daua av 14...



fredag 13. februar 2015

Det hadde vært fint... (om oppvask)


... om delene snart kommer... så mannen kan fikse oppvaskmaskinen snart. Igjen.
Kjøpt februar 2014
Første service/rep. mars 2014
Andre service/rep. april 2014
Tredje og forhåpentligvis siste service/rep. februar 2015

Jeg kan ikke gi råd om hva slags oppvaskmaskin du skal kjøpe. Men begynner å få et ganske klart bilde av hva du ikke bør bruke penger på.


Vinterferiesyssel


torsdag 12. februar 2015

Fastelavnsris - nå er det dags

Det er straks fastelavn. Festdagene ligger virkelig på rad og rekke for tiden. Morsdag, Valetines og fastelavn. Søndag er gutta mine på tur, jeg skal ligge med bena høyt etter en fabelaktig dugnad lørdag. Boller blir det neppe... men fastelavnsris er innkjøpt. 

Tradisjonen tro har jeg kjøpt ris av Sanitetskvinnene. Mormor var sanitetskvinne, selv er jeg medlem i den lokale sanitetsforeningen (ikke aktiv). Sanitetskvinner er bra folk og gjør bra ting. Les mer her.
Kanskje du blir med på fastelavnsfesten i Spikersuppa lørdag?

Hvis du vil vite mer om fastelavn - opprinnelsen, gamle skikker og mer fakta, sjekk Wikpedia, da vel.
Mye linking her, men det står så mye bra jeg slett ikke trenger å skrive om.

tirsdag 10. februar 2015

Vi må snakke om vesker.

En passe stor veske for jobb og utflukt.
Litt sommerlig, men funker om vinteren også.
Må fikse remmene før de ryker.
Elsker.

Vi må snakke om vesker. Vesker har alltid vært gøy og spennende. Min mann mener jeg burde kvitte meg med en tyve-tredve stykker eller noe sånt... men da fyker han ut på lasset også. Altså. Snakke så stygt da, gitt. Han ypper seg for skoene mine også... hmpfh.

Men altså vesker. Skolevesker. Som i gamle dager var en liten bag med skulderrem som kunne henges skrått over brystet. Selv brukte jeg ikke det før jeg studerte, og da savnet jeg min gode, gamle skinnransel. En sekk som jeg kunne bære jevnt i. Det var i hvertfall det som var meningen. Selvsagt hadde vi den alle slengt over høyre skulder og den remmen var alltid mye lenger enn den andre.

Så til alle dere glemsomme og historieløse som mobber de luksusveskeuniformerte skolioserammete vestkantsnobbekidsa... vi var skolesekkuniformert vi også. Og alle fikk vi skjeve rygger av det, selv om det vitterlig var skulderremmer på begge sider, nettopp for å unngå det.



Paul Frank. Liten skulderveske.
Akkurat plass til lommebok, hårspray og telefon.
Sommerbruk.

Når det er sagt; skoleveskesekkbag-sammadet til mange tusen kroner, er forkastelig i min verden. Det er noen fjortiser som tør stå opp og argumentere for dette; spesielt søte er de når de snakker om at de har kjøpt en klassisk veske de kan ha hele livet. Særlig.
Jeg synes uniformsparkaser til mange tusen kroner er dust også. (en kvalitetsjakke som skal vare i mange år... tror ikke den varer lenger enn til neste sesong, faktisk).

Men hver sin smak og hver sin prioritering. Sikkert mange som synes det jeg prioriterer er dust også.

         
En liten juvel av en gammeldameveske.
Brukes når jeg skal i selskap.
Elsker.

mandag 9. februar 2015

Det ble en fin morsdag

Akkurat i det jeg skulle til å våkne av meg selv, hørte jeg tassing og kjente kaffelukt. Det var husets yngste som hadde kokt kaffe, hadde smurt på nystekte rundstykker og serverte meg på sengen med beskjed om "ligg så lenge du vil, mamma, det fortjener du".

Eeh... nei, ikke akkurat sånn var det. Manflu-befengte far sov på sofaen, ungen sov i vår seng, han forsvant tidlig for å se på barne-tv som han ikke har lov til. Snorkefar bråkte helt ned til soverommet og jeg skjønte at her var det bare å ta grep selv. 

Men jeg tasset opp og foreslo at vi kunne begynne med frokost (jeg forsøker å få til felles frokost på søndager, i det minste, med vekslende hell). Men da hadde barnet fått en skive foran tv og far var dårlig og skulle ikke ha noe mat. Så da laget jeg kaffe og gikk tilbake i sengen for å lese.

Dagen (morgenen) fortsatte med en inmari lang og kjip diskusjon med ungen som har det vanskelig for tiden og bare for det ville han droppe søndagsskolen. Greit det, det er hans valg. Men da lagde jeg frokost til meg selv. 
Etterpå fortsatte morsdagen med moderlige sysler som klesvask og oppvask (oppvaskmaskinen vår har gått til helvete - igjen!)... før jeg gikk meg selv en lang tur.

Men gutta tok seg inn igjen og etter å ha vært på vaktmestertur for noen som er bortreist, kom de hjem med sjokolade og blomster og is til dessert. Selv om jeg lagde middagen selv, så ble jeg sett til slutt. Og det var jo fint. 

Nå er det også slik at å ha et barn med spesielle behov, ikke alltid føles like "rewarding" - i mangel av et dekkende norsk ord... med kos og klem er nå alltid en vinner. Og blomster er alltid hyggelig. Og man kan ikke gå feil med en boks med is.




torsdag 5. februar 2015

Trening - refleksjoner

Ja, jeg trener. Jevnt og trutt, med mer og mindre iver. Noen morgener er bare så tunge og trege. De på treningssenteret ler av meg, der jeg sitter med jakken pakket rundt meg som en dyne, og venter på pt. For jeg bruker en personlig trener. Det har til nå ikke fungert for meg å gå selv og ta en treningsøkt. Har forsøkt meg i helgene... men da er det gjerne overbefolket, særlig av kompisgjenger som svetter og ikke tørker opp etter seg, og sånn. Ja, det er mitt problem og ikke deres, jeg vet det.

Jeg forsøkte meg på yoga, og om ikke jeg ble direkte hektet, så ble det i hvert fall noe jeg kan gjøre selv og som jeg kjenner er bra for meg.

Nå er målet at jeg skal gjøre noen økter (utenom yoga) selv. Men det er ikke lett. Som jeg sier til ungen; "at ting ikke er lette, betyr ikke at man kan droppe det uten å forsøke."

Så, jeg kan ikke gi meg - og jeg er på trening i hvert fall. Drevet av å betale dyrt eller ikke...

Jeg reflekterer også over treningstøy, det kommer jeg tilbake til.



Nei, selfie av meg som strutter foran et speil på trening får du ikke. Vær glad for det. Men jeg har kul treningsbag, da.

tirsdag 3. februar 2015

Legobygging

Sønnen har fått et rykk med legobygging. Han ser bilder og bygger i vei. Her har han samlet det han bygget i går morges før verden våknet og han synes det var så imponerende gjort at han ville jeg skulle legge ut bilde av det på bloggen min. Såklart jeg gjør det.



Du ser hva det er?
Bakerst er det en nisse og en papegøye. 
Foran dem er det en banan og et tre.
Helt foran er det en pingvin og en hund.
Bra jobbet!

mandag 2. februar 2015

Å være annerledes - å gjøre seg annerledes

Det krever sin mann å ikke spille fotball,
og komme sånn på skolen i fjerde klasse.

Å ha Aspergers syndrom, innebærer å være annerledes. De fleste føler seg annerledes enn andre.
Man tenker annerledes, synes kanskje andre ting enn resten er morsomme, er gjerne litt nerdete, får ikke til å jobbe i grupper, har "hang ups" som andre irriterer seg over, snakker litt annerledes (gjerne litt gammelmodig, "små professorer") etc.

Det er et ønske hos disse barna, som hos alle andre barn, å være som de andre, passe inn, ikke skille seg ut, ikke være utafor, annerledes, man vil passe inn og bli akseptert.
Dette er veldig vanskelig for barn som har AS. Det spinner gjerne rundt i hodet på dem hele tiden, for å forstå hva andre snakker om, tolke kodene, og så tilpasse seg. Jeg husker min toåring som ble slått med en spade av en jevnaldrende, på en måte som må ha gjort vondt. Gutten min fikk vondt, men det var ikke det han brydde seg om. Han var knust og fortvilet fordi han ikke forsto; "mamma hvorfor slo han meg?". Hva skal man si...

En klok mann sa til oss at det er som å bli plassert i en annen verden med et annet språk og en annen kultur uten å kjenne til dette, kunne språket... og i det miljøet skal du vokse opp og gå på skole og bli en "normal" tenåring, voksen...
Ganske ekstremt, hva?

Så hva er det da med disse barna og ungdommene blant de som har AS, som går inn for å skille seg ut? Hvorfor ønsker flere å gå med noe outrerte klær, noen med "sære" hårfrisyrer, velge andre hobbyer enn de andre.
Jeg mener, det er vidunderlig med unger som kan tenke selv, velge selv og stå for det! Misforstå meg rett. Men hvorfor ønsker barn som har det å smelte inn i mengden, som sitt største ønske, å velge noe som gjør at det er de som står ut?
Det er sikkert mange svar på det. Men jeg har en teori. De er smarte unger som tidlig skjønner forskjell på å være annerledes, og å gjøre seg annerledes.
Ved å farge håret blått, være langhåret gutt eller kle seg som jeg vet ikke hva i småskolen, så vil det kanskje ta oppmerksomheten fra det som de ikke kan gjøre noe med. Det som er vanskelig inni dem, det som ikke er så lett å styre. Enhver pappskalle kan farge håret oransje og bruke hatt.
Det er langt mer krevende å være en "normal unge" i en kultur på et sted du ikke kjenner, hvor de snakker et språk du ikke forstår.

Tøff frisyre. Love it.
Men du forsvinner ikke i mengden, jenta mi.
Begge foto: Google